Fra blærete oppførsel til menneske

OL er over. Målsettingen til Olympiatoppen på åtte medaljer er innfridd takket være en superlørdag og fem medaljer. Hva er så den største overraskelsen og det gullet som gledet mest? Marcus Rooths gull i tikamp selvfølgelig. Og Jakob Asserson Ingebrigtsens gull på 5000 meter. Jeg elsker nemlig utøvere som går for revansj – og som kan takle både presset og pressen. Jakob er ikke bare verdens beste løper, han har blitt en mester foran mikrofonen også. Etter tapet på 1500 meter viste han seg fra en ny side. Endelig. For kanskje han hadde godt av å tape?

Blærete

I ordkampen mot Josh Kerr synes jeg at flere av Jakobs uttalelser har vært arrogante, og som vi sier på Hadeland, blærete. I norske folks øyene tror jeg han blant mange ble mislikt i et bilde av en litt dårlig kopi av Petter Northug – uten sammenligning forøvrig. Det har noe med idrettens utbredelse å gjøre samt at friidrett er en verdensidrett, ikke langrenn. Dessverre tror jeg at mange godtet seg over at Jakob tapte 1500 meteren. Det gjorde ikke jeg. Men samtidig tror jeg at tapet på 1500 meter gjorde noe med Jakob på en positiv måte, at han, ja for å si det rett ut, trengte dette tapet.

Det er nemlig ikke noe som er så gæli enn at det er godt for noe. Helt ærlig: Jeg hadde trodd at Jakob skulle takle tapet på en helt annerledes måte. Blitt sur, slengt med leppa, ja, rett og slett oppført seg usportslig.

Mennesket

Sånn ble det ikke. Plutselig kom mennesket frem. Ydmyk, resonerende, fornuftig – og selvfølgelig skuffet. Han gratulerte og respekterte de andre løperne i et løp hvor tapet først og fremst skyldtes hans egne feil. Han tapte en medaljeplass men ikke gullet. Det tror jeg han ikke hadde klart likevel, for når hele gjengen klarer å henge med i et løp tempoet var høyt, hadde Jakob likevel tapt den spurten uavhengig av løpsopplegg. Men det viktigste:

Han vant tilbake det norske folks hjerter.

Til tross for sine 3.26.73 som personlig rekord på 1500 meter, tror jeg at hans kapasitet og avslutnings-egenskaper passer enda bedre på 5000 meter. Det beviste han i Budapest-VM, EM i Roma – og nå i Paris. Jeg skrev at han kom til å vinne halvmila – og fikk rett i det.

Imponert

Men likevel var det ikke det som imponerte mest. Det er hva han som menneske har måttet komme seg igjennom det siste året med internt bråk i familien, en nært forestående rettssak, samvittigheten med å måtte trene og reise mens kona ventet barn hjemme samt alt mas og kjas og forventinger. Det gleder meg også at han begynner å nærme seg et slags respektfullt forhold til Narve Gilje Nordås som trenes av motparten i den forestående rettssaken, pappa Gjert. Klappet han ga Narve på skuldra etter 5000 meteren, sa mer enn tusen ord. Det var godt å se. For når alt kommer til alt, kan jo ikke den triste situasjonen i familien Ingebrigtsen, på noen som helst måte, lastes Narve. Kloke mennesker forstår det.

Og midt opp i det hele lurer jeg på hvordan Gjert har det, hva han tenker når han ser Jakob vinne gull eller legge opp til feil taktikk? Det er hans kjøtt og blod, hans sønn. Og hans elev...

For en situasjon å havne i. Det gjør vondt å bevitne som tilskuer. Hva da med de som står midt i det, som far, som mor som barn? 

Uff!

OL-bragden

Takket være en superlørdag med tre gull og to bronse, ble det en 18 plass på OL statistikken med til sammen åtte medaljer. Bortskjemte som vi er med norske idrettsutøvere i verdensklasse til tross for at vi er kun 5,5 millioner nordmenn, er dette en bragd. OL teller idrettsutøvere fra 206 nasjoner. På målstreken innfridde man målsettingene fra Olympiatoppen. Det er sterkt.